Skrevet av Arnfinn Nordbø, Kommunikasjonssjef i Norlandia Først publisert i Folkebladet 31.01.22.
På samme måte som det offentlige selger eiendom for å konsentrere drift og finansiere drift, gjør vi i mange tilfeller det samme. Det er nettopp driften som blir mer solid ved å realisere verdier innen eiendom. Det gir evne til videre utvikling. Så er det riktig at eiendomsverdier, inkludert barnehageeiendommer, har steget kraftig de siste tiårene og gitt god avkastning ved salg, men slike transaksjoner er ikke offentlig finansiert, og går ikke på bekostning av tjenestetilbudet.
Øvstegård påpeker videre at til sammen for alle velferdstjenestene private leverer for staten, hadde de private aktørene i 2018 til sammen 1 milliard i overskudd. Hvis man ikke vet hvor mye private til sammen leverer for stat og kommune, kan dette høres mye ut, og Øvstegård skriver «tenk hva vi kunne fått til med den milliarden». Men det faktum Øvstegård «glemmer», er hvor mye staten sparer på at private leverer disse tjenestene, sammenlignet med om staten skulle levert dem selv. Agenda Kaupang publiserer årlige rapporter som dokumenterer at samfunnet bare på barnehagesektoren årlig sparer mellom 2 og 3 milliarder, fordi vi har private barnehager. Den ene milliarden i «profitt» er altså spart inn og vel så det bare gjennom denne ene velferdssektoren – i 2019 var besparelsen på 2,8 milliarder. Staten «profitterer» altså på å bruke private, selv om de private skulle ha moderate overskudd.
Alternativet er simpelt hen en tjeneste som beviselig ikke er bedre, bare dyrere. Når vi vet at ansatte også har minst like gode vilkår, blir dette bare bekreftelse på et dogmatisk ideologisk blindspor uten interesse for kvalitetsutvikling og fornyelse – slik et aktørmangfold sikrer.
1 av 3 private barnehager går med underskudd. Det vil si at 2 av 3 går med overskudd. I Utdanningsdirektoratets siste lønnsomhetsrapport fra september 2021 står det at resultatgraden (målt med årsresultat etter skatt) var på 2 prosent i 2019, ned fra 3 prosent året før. Marginene er altså lave.
Videre skriver SV-politikeren at «på barnehagefeltet er de store kjedene nå så aggressive i sine oppkjøp at de fem største konsernene vil eie halvparten av de private barnehagene innen 2029».
Kjedene er ikke aggressive, men blir i økende grad kontaktet av enkeltstående og mindre aktører som ønsker å selge. SVs politikk og retorikk er en av hovedgrunnene til dette.
Beregningen Øvstegård viser til bygger på tall fra 2013 til 2017, da noen av kjedene kjøpte opp mindre kjeder, som ga stort volum. I 2013 var syv av ti private barnehager enkeltstående. Fremdeles er seks av ti enkeltstående.
Det har altså vært en viss konsolidering, men ikke så stor som man får inntrykk av gjennom ordskiftet. Den største enkeltaktøren driver 4 % av landets private barnehager. Vi for vår del driver ca 1,4 % av landets private barnehager. Dette er langt unna problematisk, og Konkurransetilsynet ville grepet inn om vi skulle få en uheldig utvikling.
At flere har ønsket å selge, handler om politisk motstand mot private aktører, økte kvalitetskrav, mer komplisert drift, lavere tilskudd og lavere lønnsomhet, strengere reguleringer, overdekning av kapasitet, gründere som vil selge livsverket eller skal pensjonere seg og så videre.
I et fellesskap av flere enheter, i en kjede, er man bedre rustet til å klare seg gjennom disse utfordringene. Derfor ønsker flere enkeltstående og mindre aktører å bli en del av et større fellesskap. Hvis tilskuddene reduseres ytterligere og lønnsomheten blir enda lavere enn i dag, vil dette forsterke trenden med ytterligere konsolidering.
Ett av flere positive aspekt med konsolidering, er at kjeder har bedre forutsetninger enn små og enkeltstående til å kunne jobbe profesjonelt og systematisk med kvalitetsutvikling, innovasjon og forbedringsarbeid. Vi tror ikke kvaliteten i norske barnehager ville vært like god som i dag om alle var enkeltstående.
Men nettopp mangfoldet av kommunale, ideelle, private – store, mellomstore, små og enkeltstående – og den positive konkurransen mellom alle disse, har gitt barnehagesektoren et kvalitetsløft og stor variasjon i ulike spesialtilbud vi ikke ville sett om alle var kommunale. De private større aktørene har bygd opp sterke fagmiljøer som etter hvert har blitt en motor i kvalitetsutviklingen.
Denne sunne miksen vi har, har gjort norske foreldre til langt mer fornøyd med barnehagetilbudet enn våre andre nordiske naboer. Det har en verdi å bevare de enkeltstående, og det har en verdi å bevare kjedene. Det viktigste for barna er at de går i en kvalitetsbarnehage som hjelper dem i utviklingen til å lykkes best mulig senere i livet, ikke hvem som driver barnehagen.
Derfor må tilskuddene være bærekraftige og likeverdige for alle, slik at alle barn får samme forutsetninger.
Barna er det viktigste, og dette viktige samfunnsoppdraget tar vi på største alvor. Private barnehager, både enkeltstående, ideelle og kjeder, fortjener å få arbeidsro til å konsentrere seg fullt og helt om dette.