Yngvar Tov Herbjørnssønn
KONSERNSJEF I NORLANDIA HEALTH & CARE GROUP
Publisert i Nettavisen: 01.12.21 12:37
Regjeringen mener at hvis man eier én barnehage, så skal tilskuddene til pensjon være større enn hvis man eier to eller flere. Dette er etter vårt syn i strid med Grunnloven, barnehageloven og EØS-retten.
Det er både beklagelig og betegnende at verken den forrige eller dagens regjering har tatt seg bryet med en saklig og juridisk vurdering av dette.
Én ting er at regjeringen nå må vurdere nøye de juridiske konsekvensene av dette forslaget. En annen ting er at de må stille seg det grunnleggende spørsmålet om de reelt sett ønsker private aktører i barnehagesektoren.
Private barnehager gir valgfrihet til foreldre, som kan velge blant et mangfold av tilbud, og hvert år sparer staten mellom to og tre milliarder kroner på private barnehager.
Foreldre er mest fornøyde med private barnehager, og kvaliteten er minst like god som i de offentlige barnehagene. Med de stadige kuttene til private barnehager, frykter vi for kvalitetsutviklingen.
I praksis nærmer vi oss et økonomisk bristepunkt for private barnehager. Velferdstjenesteutvalget anbefalte en driftsmargin på mellom tre og fem prosent. Kunnskapsminister Tonje Brenna har klokelig nok sagt seg enig i dette, og uttalt at det også er hennes mål.
Men politikken peker altså i motsatt retning. Resultatet var totalt sett på 2,2 prosent i 2020, på tross av at 2020 gav flere besparelser på sykerefusjoner og arbeidsgiveravgift grunnet koronastøttetiltak til næringslivet. Justert for koronabesparelsene ville resultatet i 2020 vært på cirka 0,7 prosent.
Ved at regjeringen nå vil redusere pensjonstilskuddet og andre tilskudd med til sammen opp mot 600 millioner årlig, vil disse to prosentene spises opp. Faktisk vil private finansiere kommunale tjenester, fordi uten umiddelbare kutt vil sektoren ha et forventet resultat på minus 280 millioner kroner i 2022.
Da må det enten kuttes i tilbudet til barna, eller så må pensjonsbetingelsene reforhandles for at sektoren skal unngå å gå i minus. Regjeringen sier i praksis at vi må velge mellom pest eller kolera.
Regjeringen må gjerne kutte i det noe overfinansierte pensjonstilskuddet, hvis de samtidig øker tilskuddene som er underfinansiert. Private barnehager er ikke så opptatt av enkeltelement, så lenge summen av tilskuddene totalt sett er bærekraftig og likeverdig.
Derfor trenger vi en helhetlig gjennomgang basert på nåsituasjonen, av summen av tilskudd og totaløkonomien i sektoren, som kan sikre økonomisk forutsigbarhet og gi private barnehager arbeidsro til å konsentrere seg om videre kvalitetsutvikling og gode kår for barn og ansatte.
Noe av årsaken til at den forskjellsbehandlingen regjeringen ønsker å innføre vil slås ned i rettssystemet, henger sammen med selve grunnlaget for fremveksten av private barnehager. De private aktørene ble ikke bare invitert med på dugnad; men ble sterkt oppfordret til å delta og til å investere betydelig.
Forutsetningen har hele tiden vært at vi skulle behandles likt med kommunale barnehager og at tilskuddet per barn skulle være likt uavhengig av den private barnehagens eierform. Juridisk er det derfor klart at lovgiver ikke står fritt til å gripe inn i opparbeidede rettigheter.
Barnehageloven slår også fast at kommunen skal behandle private barnehager som mottar tilskudd, likeverdig med kommunale barnehager. En forskrift som åpner for ulik størrelse på pensjonstilskuddet til private barnehager, avhengig av organisering, vil stride mot dette.
I tillegg kommer Grunnlovens bestemmelser mot det som kalles tilbakevirkningskraft. De opparbeide rettigheter nevnt over er blant annet et resultat av en organisasjonsform som ble etablert for lenge siden. Når man endrer tilskuddene basert på nettopp organisasjonsform, betyr det at forslaget rammes av bestemmelser og rettspraksis omkring hva som utgjør tilbakevirkningskraft.
Dette er ikke etablert bare i norsk rett, men også i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som Norge er bundet av. Det handler om privat eiendomsrett, og et brudd med dette har konsekvenser langt ut over barnehagene. Hele vår samfunnsorden bygger på at vi ikke med enkelthet kan forrykke denne retten.
EØS-retten spiller også inn. Fordi private barnehager driver økonomisk virksomhet og er definert som å være foretak, som også legges til grunn av Konkurransetilsynet, omfattes de av statsstøtteregelverket i EØS-avtalen.
Det er åpenbart at enkeltstående barnehager vil tilnærmet være utelukkende eid av norske borgere. Mens barnehager som inngår i sammenslutninger også vil ha innslag av utenlandsk eierskap.
Dermed blir pensjonsforslaget de facto en favorisering av norsk eierskap gjennom statsstøtten. Det er godt kjent at EØS-retten ikke åpner for dette.
Norlandia ser med stor bekymring på det som nå skjer i barnehagesektoren. Én ting er at vi risikerer årelange runder i rettssystemet for å få avklart rettighetene til private barnehager, men viktigere er hva som er i ferd med å skje i sektoren.
Mer enn hver tredje private barnehage i Norge driver med underskudd. Tallet vil selvsagt stige når kostnadene går opp og tilskuddene går ned. Da må kostnader kuttes og kvaliteten gå ned, og flere og flere kommer også til å måtte stenge dørene.
Vi håper en konstruktiv politisk dialog fremover. Men da kan ikke utgangspunktet være at private barnehager, og især barnehagekjedene, skal utarmes til man går med underskudd.
Barnehagen er en viktig forebyggende arena og grunnlaget for framtiden legges i de første leveårene. Da må vi ikke få et A og et B-lag. Og alle barn fortjener å gå i en høykvalitetsbarnehage. Stadige kutt til private barnehager og økende forskjellsbehandling av barn og barnehager gir det motsatte.
Fordi barna er viktigst, har vi en plikt til å si tydelig ifra når politikerne vil innføre ulovlig forskjellsbehandling og foreslår kutt som vil ramme kvaliteten i barnehagene våre.
Burde det ikke være en selvfølge at barn og barnehager skal behandles likeverdig – og iallfall når loven faktisk sier det?