Skrevet av Arnfinn Nordbø,
Kommunikasjonssjef i NHC Group
Publisert 10.02.2021
I desember 2020 la Velferdstjenesteutvalget fram sin nesten 600 siders lange rapport. Utvalget har bestått av 12 personer og arbeidet har foregått i to år. Utvalget har hatt i oppgave å kartlegge lønnsomhet og pengestrømmer hos private leverandører av velferdstjenester.
Dette intervjuet er et utdrag fra samtalen kommunikasjonssjef i Norlandia, Arnfinn Nordbø, hadde med Kåre Hagen da han gjestet Norlandias podkast, Velferdspodden 17. desember 2020. Hele episoden kan høres her.
Kan du kort si hva utvalget fant?
-Vi fant at de private tjener penger, men nivåene på fortjenestene er ikke på noen måte avvikende fra sammenlignbar næringsvirksomhet i Norge, snarere ligger de litt under. Så på spørsmålet om det norske velferdssamfunnet har et slags lekkasjeproblem, altså at penger som er bevilget til velferd forsvinner inn i lommer hvor de ikke skulle være, så er utvalgets flertall veldig tydelige på at pengene kommer fram, skattebetalernes penger blir til velferdstjenester.
Det som er mitt og utvalgets ønske nå er at vi ikke får symbolpolitiske tiltak. Derfor sier vi at det ikke er klok politikk å innføre ulike former for regelverk som skal begrense gevinst eller fortjeneste.
Vi sier også at vi ikke tror på en lovmessig favorisering av ideelle organisasjoner. Videre anbefaler vi at det opprettes registre for leverandører med løpende oversikt og et mer gjennomsiktig system med oversikt over blant annet hva de leverer og tjener. «Velferdsprofitør-debatten» har også vært mulig fordi systemet har vært litt lite gjennomsiktig.
Derfor bør vi også tydeliggjøre forventningene til private. Private bør kunne forvente å få ha en rimelig fortjeneste, men samfunnet må tydeliggjøre at forventningen er at man ellers bruker alt man har av ressurser og personell inn i utvikling av tjenestene.
Vi må også øke bestillerkompetansen i det offentlige, svarer Kåre Hagen, som til vanlig er forsker og senterleder ved OsloMet, på Senter for velferds- og arbeidslivsforskning ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA.
Det skal ikke mer enn et enkelt Google-søk på navnet ditt for å finne en lang historikk på deg som en Arbeiderparti-mann og før det igjen SV, men likevel har altså du og utvalget lenge før rapporten var ferdig blitt kritisert av venstresiden for at denne rapporten og dens konklusjoner er et bestillingsverk fra regjeringen. Hva er din kommentar til det?
-Jeg synes det er et stort paradoks og ler litt av det. Jeg har stått til venstre for sentrum i all min tid. Faglig som forsker har jeg jobbet med velferdsstaten og jeg har et hjerte for den norske og den nordiske velferdsmodellen. Den norske velferdsmodellen, som resten av verden beundrer oss for, har aldri vært en heloffentlig modell. Det har alltid vært en blandingsmodell. Det er det samspillet som har levert de gode resultatene og den gode livskvaliteten som vi skryter av.
Jeg ser en velferdsstat som er utviklet i et godt samspill mellom det offentlige ansvaret og en privat medvirkning og leveranse. Det systemet har fungert godt og jeg synes det er rart og synd at vi de siste fire-fem årene har fått en venstresideposisjon som sier at den store utfordringen for det norske velferdssamfunnet er et såkalt profitørproblem. Det er billig retorikk på et altfor alvorlig spørsmål, og det alvorlige spørsmålet er hvordan morgendagens velferdssamfunn skal se ut.
Så for meg er det ikke noe problem å beholde kjærligheten til den nordiske og norske folkeforsikringsmodellen – det at vi som et folkefellesskap og nasjonalt fellesskap har de samme velferdsordningene – og at tjenestene leveres i et samspill mellom offentlige ansvar og privat medvirkning. For meg er det en god formel, og å utrede betingelsene for at denne modellen kan fortsette å utvikle seg, det oppfatter ikke jeg som et bestillingsverk for noen regjering.
Hva synes du om denne polariserte velferdsprofitørdebatten sett opp imot framtidens behov og utfordringer?
-Vi skal inn i en framtid med flere eldre og flere funksjonshemmede i befolkningen enn det noen menneskesamfunn noen gang har opplevd. Derfor skal vi være veldig ydmyke og vi skal ta til oss at selv om vi er gode på helse og omsorg, så vil vi ikke kunne klare å skalere opp. Vi kan ikke bare gange opp, det får vi ikke til. Det er ikke nok ressurser, det er ikke nok folk. Så det gjør jo at vi må si at tjenesteutvikling er den store agendaen. Dette er en svær nyskapings- og innovasjonsagenda. Og hva vet man om innovasjonsprosesser? Jo, de blir bedre jo flere som deltar. Så det er ett av de viktigste argumentene for tilstedeværelsen av et mangfold av private aktører.
Dette blir et innovasjons- og tjenesteutviklingsargument for tilstedeværelse av så mange som mulig, på grunn av de store oppgavene som velferdssamfunnet står ovenfor. Det er en todelt oppgave vi står ovenfor; vi skal levere tjenester til en stadig eldre befolkning, men vi skal også ha penger igjen til andre tjenester som barnevernet, barnehagene, arbeidsmarkedstiltak osv, så vi må passe på at ikke alle ressurser går til en tjeneste. Og at man i møte med den store oppgaven starter med å spørre «hvem skal ut?» blir for meg helt spesielt. Her trenger vi alle som vil være med å utvikle morgendagens velferdssamfunn.
Kan vi for eksempel få flere inn i heltid gjennom ulike måter å organisere arbeidstidsordninger på? Kan medlever-turnus være noe, hvor man jobber sammenhengende og deretter har store perioder fri? Det har vist seg bra i barnevernstjenester; bedre for brukeren og pårørende er mer fornøyde. Det er også samfunnsøkonomisk. Bedriftene som leverer, er fornøyd. Ansatte er mer mobile, de kan for eksempel bo et annet sted i landet.
Så kan vi ikke senke skuldrene? Kan vi ikke se etter nye måter å jobbe på?
Er det mulig å se for seg noe kompromiss i denne debatten?
Hvis vi ser på full barnehagedekning og hvordan vi løste det gjennom et kompromiss mellom SV og Frp, så er morgendagens utfordringer og oppgaver innenfor særlig omsorgstjenester større enn utfordringen med barnehagedekning var. Kunne vi begynt å tenke litt langs samme formel som barnehageforliket også i møte med eldrebølgen? Hvordan kunne vi få til et videreutviklet samspill mellom det offentlige ansvaret med mye offentlig produksjon i egenregi, men hvor det også var rom for alle gode krefter fra privat sektor, både ideelle og kommersielle? Vi har cirka 20 år på oss for å levere på denne utfordringen.
Ønsker ny utredning om kvalitet
Kanskje du burde bli spurt om å lede et nytt utvalg for å se også på andre relevante forhold, som for eksempel hva det offentlige sparer på å bruke private?
Ja, det hadde jo vært en kjempeoppgave. Jeg håper jo at vi kan gjøre det samme som svenskene gjorde, de fulgte opp med en utredning nummer to som gikk på kvalitet. Jeg tror det er veldig nødvendig å jobbe videre med tjenestekvalitet. Det vi sier i utvalget er at det er altfor lite kunnskap om forholdet mellom kvalitet, ressursbruk og eier- og organisasjonsform. I forhold til den store diskusjonen vi har, er det utrolig hvor lite vi har tillatt oss å vite om dette.
Rapporten er inne på at det kan stilles krav til lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår ved offentlige anskaffelser for å sikre likere vilkår i offentlig og privat sektor. Er det mulig i dag for eksempel for Oslo kommune om man skal ha sykehjemsdrift på anbud å kreve en bestemt tariff, for eksempel ikke dårligere enn Sykehjemsetaten sin tariff?
Hovedbudskapet vårt i rapporten angående lønn, er at lønns- og pensjonsforskjellene ikke er så store at det gir noe belegg for en påstand om at private tjener penger på å presse ned lønninger og pensjon, for de påstandene figurerer jo ofte i debatten. Snarere finner vi jo overraskende lite lønnsforskjeller. Og det burde ikke overraske meg som er statsviter, fordi vi er et samfunn som har høy organisasjonsgrad, og vi snakker også om profesjoner her. Den bedrift eller arbeidsgiver som ville prøve seg på å presse ned lønninger, ville ikke klare seg, det er jo kamp om denne arbeidskraften.
Dette er konteksten her nå. Så sier vi at det kan være en god ide å ha noen mekanismer som gjør at det ikke er mulig å presse ned lønninger for å generere fortjeneste på den måten. Og så er det noen som har etterlyst at vi burde ha nasjonale regler for lønn og pensjonsvilkår i alle kontrakter med private. Til det sier vi at det vil jo ikke engang fagbevegelsen ha, det vil jo være det samme som å si at fagbevegelsen ikke skal ha noen rolle, og det ville jo være veldig i brudd med måten vi regulerer arbeidslivet. Men ditt spørsmål går mer på ordnede arbeidsforhold versus like.
Det vi sier om dette er at de hensynene der, altså hvilke betraktninger en kommune eller helseforetak gjør seg om lønns- og arbeidsforhold hos avtalepartneren sin, det må de kommunisere i bestillingen. Dette er en side ved utøvelsen av bestillerkompetansen. Det er sånn vi tenker oss det regulert, fordi dette kan variere litt over det ganske land, i konkrete situasjoner osv.
Og jeg er opptatt av velferdsstatens framtid og jeg er mer redd for om de private som leverer 17-18 prosent av velferdstjenestene ble lønnsledende over de 83-84 prosentene som leveres av det offentlige. Det ville vi ikke hatt råd til. Så det viktigste argumentet for å ha like eller rimelig like lønns- og arbeidsforhold er ikke for meg at de private ikke skal tjene penger, men at du ikke skal få høye lønnsnivåer i det private som smitter over i det offentlige.
Hva bør stå igjen etter rapporten? Hva er essensen du vil skal huskes?
Essensen er… om vi kunne vende tilbake til den avslappede, pragmatiske samarbeidsånden i å bygge velferdstjenestene våre som vi hadde fram til 2015, og utlade litt den ideologiske debatten om «profitører». Vi har hatt et lite feilskjær her nå, håpet er at vi nå kan komme tilbake til en fortsatt utvikling av den norske velferdsmodellen som et bredt tverrpolitisk prosjekt.
Det avslappede, pragmatiske, åpne samarbeidsforholdet mellom det offentlige og det private; det er nøkkelen til en god utvikling av velferdssamfunnet, avslutter Kåre Hagen.
Hele intervjuet med Kåre Hagen i Velferdspodden kan du høre på de vanlige podkast-appene, deriblant Apple, Google, Spotify, Podspace osv.